Bachs dramatiske pasjon og nattverdgjestene - en moderne og tidløs kommentar til menneskeheten
Bach treffer vår tid midt i planeten - med hans iscenesettelse av evangeliet
Og ja, han er kalt den femte evangelist - og det var erkebiskop og fredsprisvinner Nathan Söderblom som ga Bach det tilnavnet. Bach ruver over alt og alle i musikalsk fortolkning av evangeliet - og en scene vektlegges her som et moderne korrektiv til dagens nådeløse samfunnsdebatt - dog falt det hårde ord mot forræderen.
Påskemåltidet, der alle var samlet rundt det samme bordet: den elskede disippelen, tvileren, den svikefulle Judas – og Peter, klippen, som få timer senere skulle fornekte at han kjente sin meste. Ingen ble ekskludert fra bordfellesskapet. Ikke engang de som skulle svikte. Nattverden er ikke et måltid for de moralsk uangripelige, men for mennesker som vet at de bærer både kjærlighet og svik i seg.
Når Peter har fornektet mesteren tre ganger, husker han Jesu ord - og han gikk bort å gråt bittert. I det disse ordene males ut av evangelisten, fortsetter en av Bachs vakreste arier med en bønn om å vise nåde. John Eliot Gardiner forklarer hvordan allerede i den innledende soloen for fiolin - er bønnen svart ut - før et eneste ord er sunget:
Ved bordet med Judas og Peter – Bachs Matteuspasjon som speil for vår tid
Hver gang Bachs Matteuspasjon fyller kirkerommet, skjer det noe mer enn en musikalsk fremføring. Verket åpner et moralsk og eksistensielt landskap der vi ikke bare betrakter lidelseshistorien på avstand, men tvinges til å gjenkjenne oss selv i den. Ikke minst under påskemåltidet, der alle var samlet rundt det samme bordet: den elskede disippelen, tvileren, den svikefulle Judas – og Peter, klippen, som få timer senere skulle fornekte at han kjente sin mester.
Det er nettopp dette som gjør fortellingen så radikal: Ingen ble ekskludert fra bordfellesskapet. Ikke engang de som skulle svikte. Nattverden er ikke et måltid for de moralsk uangripelige, men for mennesker som vet at de bærer både kjærlighet og svik i seg.
Her ligger også Matteuspasjonens moderne kraft. Den minner oss om at skyld ikke først og fremst er noe som tilhører «de andre». Judas er ikke bare historiens skurk, men et bilde på den delen av mennesket som svikter når frykten, opportunismen eller egeninteressen får overtaket. Peter er ikke bare helten, men den som taler høyt om troskap – og likevel faller når presset blir stort. Like fullt er det på denne Peter, den vaklende og skyldbærende, at Kristus sier han vil bygge sin kirke.
Det er et oppsiktsvekkende grunnmotiv: Fellesskapet bygges ikke på feilfrihet, men på nåde. Ikke på renhet, men på forsoning.
Kanskje er dette budskapet mer aktuelt enn noen gang. For selv om kirken med rette har måttet tåle kritikk for sin historie med fordømmelse, moralsk kontroll og maktmisbruk, ser vi i dag at fordømmelsens mekanismer langt fra er borte. De har snarere skiftet arena.
I vår tid utspiller mye av den offentlige botsgangen seg i mediene, på kommentarfeltene, i studioene og på sosiale plattformer. Der kirken før kunne definere synd og skam, er det nå samfunnsdebattanter, politiske kommentatorer og selvutnevnte eksperter som ofte inntar dommerrollen. Språket er sekulært, men mekanismen er den samme: rask moralsk kategorisering, offentlig utpekning og lite rom for anger, nyanser eller gjenopprettelse.
Den som har sagt noe galt, tenkt feil eller falt utenfor tidens rådende norm, risikerer å bli gjort til gjenstand for en moderne ekskommunikasjon. Ikke fra alteret, men fra det sosiale fellesskapet.
Det er her Jesu ord treffer med ubehagelig presisjon: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»
Setningen er ikke et forsvar for likegyldighet eller et argument mot kritikk. Den er en advarsel mot selvrettferdighet. Mot fristelsen til å gjøre andres feil til bekreftelse på egen moralsk overlegenhet. Mot å tro at skyld alltid bor hos den andre.
Bachs musikk nekter oss denne komforten. Når koret spør «Bin ich's?» – «Er det jeg?» – blir spørsmålet hengende i rommet som en dom over enhver lettvint fordømmelse. For pasjonens sannhet er at vi alle sitter ved det samme bordet. Vi bærer alle evnen til svik, fornektelse, feighet og blindhet. Men nettopp derfor også behovet for nåde.
Det moderne samfunnet trenger kanskje ikke mindre moralsk alvor, men mer av denne innsikten: at mennesket ikke bare skal måles etter sitt fall, men også etter muligheten for oppreisning. Uten forsoning blir rettferdigheten fort bare en raffinert form for hevn.
Matteuspasjonen minner oss om at den dypeste sannheten om mennesket ikke er skylden alene, men hva som kan skje etter skylden. Judas går inn i mørket. Peter gråter bittert, men vender tilbake. Forskjellen ligger ikke i feilens størrelse, men i om det finnes et rom for nåde.
Det rommet er kanskje det vår tid trenger mest.
Nådens rom - kanskje det vår tid trenger mest
Livsfarlig å gå ut nå, en hel gjeng frittgående vesener ute med gedigne bjelker i eget øye svirrer rundt i blinde - tror jeg holder meg innendørs. Vær oppmerksom - særlig om de har forbindelser til media ...... de har ingen hemninger eller hensynstagende atferd. Mennesker som viser seg som mennesker er særlig utsatt, så er du sårbar - se opp! De er skumle, de manipulerer - og stiller seg selv i et godt lys - blitzlys
Matteuspasjonen (Passio Domini Nostri J.C. Secundum Evangelistam Matthaeum) BWV 244
Temaet er hentet fra Jesus Kristi lidelse og død basert på deler av Matteusevangeliet etter en libretto av Picander. Matteuspasjonen ble sannsynligvis oppført første gang langfredag 11. april 1727 i Leipzigs Thomaskirche. Johannes- og Matteuspasjonen er de to eneste fullstendig bevarte pasjonsverkene fra Bachs hånd.
Med nesten tre timers spilletid er dette Bachs mest omfangsrike verk; det største i den protestantiske kirkemusikken i det hele og et av høydepunktene i Bachs skaperverk.
Den som har glemt sin kristendom opplever denne musikken som et evangelium. Bachs musikk blir her forkynnelse, i egentligste forstand urkristen og dogmefri.
- Nietzsche
Trykk på bildet for mer informasjon og tilgang til audiovisuelt opptak av Matteuspasjonen med Pygmalion Ensemble under ledelse av Raphaël Pichon
Based in a humanist perspective, our approach does not erase the religious subject, but emphasizes above all Johann Sebastian Bach's message of humanity, hope, and light.
– Raphaël Pichon
