Mahsa Vahdat - Den store stemmen fra Iran

I et land hvor stillheten har blitt pålagt, lød en stemme som nektet å tie. Mahsa Vahdat bærer sin sang som en fakkel – en ild som ikke kan slukkes. Hun synger på persisk, men ordene hennes krysset grenser. I melodiene ligger et stille opprør, et håp hviskende gjennom århundregammel poesi. Hver tone er en påminnelse: kvinner har en stemme, og stemmen er fri.

Bønn til den hellige Guds mor Hanna Havrylets (1958-2022)

Hellige Guds mor, hør oss.
Hellige Guds mor, vær vår forbønn.
Hjelp oss med din allmektige hånd
Bekjemp fiendene som angrep oss.

Tre år med krig i Ukraina, tre år med «Rom for håp» - fortsatt fylles kirken hver fredag kl 12 - vi er takknemlig for alle som kommer, for frivillige, språkverter til Språkkafeen som samler flyktninger fra nærmere 10 land, flest ukrainere, musikere og appellanter som deler tanker om håp og fred i urolige tider.

Dagens gjester var sterke saker. Kateryna Romaniv som reiste ut fra Ukraina på turné med Kyiv Soloists dagen før krigsutbruddet - og som fortsatte turneen mens krigen herjet i hjemlandet. Nå er det blitt dokumentarfilm med premiere i mars - og kanskje førpremiere i Moss?!

Hun leverte et spill helt fra øverste hylle - og fremførte musikk av Bach og flere ukrainske komponister - og blant dem Sylvestrov - og på et senere Rom for håp også den ukrainske komponisten Havrylets, som har skrevet "Bønn til den hellige Guds mor" som Kyiv kammerkor synger i opptaket over - og som avsluttet konserten i Moss kirke når de var der sist.

Folkerettsjurist Vigdis W. Vevstad studerer nå teologi, og hun blir ferdig prest til sommeren. Vi er glad for å kunne kalle henne litt vår - som boende på Jeløy og engasjert i byens kirke- og samfunnsliv. Vi har fått lov til å dele hennes sterke og kritiske tekst fra dagens appell:

Vigdis W. VevstadAppell i Moss kirke 28.02.25

Kjære alle sammen,

Krigen i Ukraina har passert tre år. Tre år.Fortsatt utsettes Ukraina nesten daglig for angrep rettet mot sivile. Familier står uten hjem, sikkerhet og strøm. Den menneskelige kostnaden er enorm. Det siste året har vi sett en økning i sivile ofre på 30 prosent, ifølge FN-sambandet.

Minst 10 millioner er tvunget på flukt – den største fordrivelsen av mennesker i Europa, siden andre verdenskrig.

Mange fryktet hva som kom til å skje når Trump skulle innta det ovale kontor i Washington. Allerede på forhånd kom han med trusler om våpenbruk rettet mot naboland og allierte. Det går ikke en dag uten sjokkerende meldinger fra USA, enten de angår forholdet til Ukraina og Russland, europeiske allierte eller innenrikspolitiske forhold som masseoppsigelser av statsansatte og undergraving av demokratiske prinsipper.

Trump har ikke etterlatt verden noen tvil om at han mener det er Russland som bestemmer premissene for å få slutt på krigen i Ukraina. Samtidig har han æreskjelt president Zelenskij på det groveste og pålagt ham ansvaret for at krigen startet.

På treårsdagen for den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina, denne uken, hadde europeiske stater lagt frem et forslag i FN som hadde til hensikt å få slutt på krigen. 93 medlemmer av FNs generalforsamling stemte for forslaget og 18 land stemte imot, deriblant Russland, Nord-Korea og Belarus. At Russland stemte imot er neppe oppsiktsvekkende. Men det som får det til å gå sjokkbølger gjennom alle som tror på en internasjonal rettsorden, er at også USA stemte i mot.

Dermed satte USA en historisk strek over USAs respekt og forståelse for den internasjonale rettsorden verden i fellesskap møysommelig har bygget opp etter andre verdenskrig. Hvor FN, med alle sine svakheter og mangler, likevel har fungert som en gjensidig trygghets- og sikkerhetsgarantist for oss alle.

Alt dette skjer nå – i vår tid. Ingenting er langt borte.

Vi må vel innrømme at vi lenge følte oss trygge og heldige her i vår nordlige del av verden. Vi hvilte i troen på at NATO som vår forsvarsallianse besto av parter som alle ville være rede til å oppfylle sine forpliktelser. Nå er denne trygghetsfølelsen skaket i sitt fundament og jeg tror vi alle kjenner på en stor uro.

Hvor står vi i dag? Hvordan holder vi håpet om en bedre verden i live?

Min personlige innrømmelse er at jeg strever nå. Jeg aksepterte for lenge siden, da jeg valgte folkeretten og internasjonale relasjoner som min levevei, at dette valget også innebærer å leve i konstant motbakke. Internasjonale forpliktelser og samarbeid på menneskerettsområdet, nærmere bestemt arbeid for flyktninger og asylsøkeres rettigheter, kommer ofte i konflikt med nasjonale særinteresser.

Samtidig har det vært mulig å bevare optimismen og troen på at det nytter å jobbe for rettferdighet. Det har også vært tegn på at verden flytter seg bittelitt i riktig retning, når jeg har vunnet frem med vanskelige saker eller politiske innspill. Det er slik det for eksempel er å jobbe i Amnesty International og lykkes med å få frigitt en samvittighetsfange under et totalitært regime.

Samtidig, i likhet med all aktivisme på menneskerettighetsfeltet, må jeg erkjenne at det for det meste er snakk om å ta to skritt frem, for så å måtte ta ett skritt tilbake, to frem, ett tilbake. Men jeg har aldri gitt opp. Nå røyner det på.Men her er vi. Sammen. I Moss kirke, inn i fjerde året for å fortelle hverandre at vi ikke må gi opp håpet. Aldri gi opp håpet.

Sammen stiller vi oss spørsmål om hva fred betyr, i våre liv, og hva vi selv kan bidra med. For uavhengig av tro eller ikke tro, er jeg temmelig sikker på at vi mennesker på jorden deler et felles ønske om fred og harmoni i livene våre. Vi ønsker å se barna våre vokse opp i trygge omgivelser og vi ønsker optimisme i hjertet for hva fremtiden kan bringe.

Og det er mitt budskap til oss alle i dag: Så lenge vi er mange som ikke gir opp finns muligheten for å holde håpet oppe. La oss fortsette å møtes her rundt ønsket og håpet for fred. La oss ikke akseptere å bli frarøvet håpet.

Så lenge vi holder fast ved at hver og en av oss har en iboende verdi, uavhengig av bakgrunn, kan vi bygge broer istedenfor murer. Så lenge vi går inn for å møte hverandre med respekt og forståelse og søker å forstå før vi opptrer dømmende, så lenge bygger vi – sakte, men sikkert – et tryggere klima rundt oss.

Tenk på de små handlingene i det daglige – et vennlig ord, en hjelpende hånd, et smil til en fremmed. Slike små handlinger er med og skaper et klima av respekt og vennlighet. 

Der mannen med den røde MAGA-capsen opptrer frekt og ubehøvlet i møte med sine meningsmotstandere og andre, kan vi selv være ekstra nøye med å opptre med høflighet og respekt. Vi må unngå at vi bygger et hardt samfunn rundt oss der vi opptrer hånlig og ubehøvlet. Ikke lær av dagens USA. Gjør det motsatte.

Hvis vi ønsker å skape en fredskultur er vi også nødt til å stå opp mot urettferdighet og vold. Og vi må snakke også for dem som ikke har en stemme. Det krever at vi viser mot Og det krever iherdighet og arbeid for en felles, bedre fremtid.

Uansett om vi er forskjellige, står vi sterkere når vi er flere sammen. La oss støtte hverandre, lytte til hverandre, og arbeide sammen for fred. Enhet betyr ikke at vi alltid er enige om alt, men at vi respekterer hverandres forskjeller og finner felles grunnlag å bygge på. La oss finne styrke i mangfoldet og bruke det til å skape en mer rettferdig og fredelig verden. Som John Lennon sang: Imagine all the people, living life in peace…"." You could say I'm a dreamer, but I am not the only one…"

Jeg håper at når vi går herfra, tar vi med et lite lysglimt i hjertet som minner oss om aldri å gi opp. Takk for at dere er her, og for at vi sammen kan være bærere av håpet.