En av de mest siterte utsagn om kultur er da Churchill ble bedt om å kutte finansieringen til kunst for å støtte krigsinnsatsen under andre verdenskrig, svarte han"Then what would we be fighting for?" 

Undersøkelser har vist at dette utsagnet ikke kan verifiseres sagt av Churhill, men det finnes andre utsagn som styrker at han likevel var nær ved å kunne formulere noe slikt:

The arts are essential to any complete national life. The State owes it to itself to sustain and encourage them.

 The Prime Minister [Neville Chamberlain som var statsminister til sin død i 1940 når Churchill overtok], who spoke with so much feeling and thought on this subject, has reminded us of the old saying that it is by art man gets nearest to the angels and farthest from the animals. Indeed it is a pregnant thought. Here you have a man with a brush and palette. With a dozen blobs of pigment he makes a certain pattern on one or two square yards of canvas, and something is created which carries its shining message of inspiration not only to all who are living with him on the world, but across hundreds of years to generations unborn. It lights the path and links the thought of one generation with another, and in the realm of price holds its own in intrinsic value with an ingot of gold. Evidently we are in the presence of a mystery which strikes down to the deepest foundations of human genius and of human glory. Ill fares the race which fails to salute the arts with the reverence and delight which are their due.

- Churchill

Historien om "The Jazz Ambassadors" er et fascinerende kapittel i både musikkhistorien og den kalde krigen.

Etter andre verdenskrig sto USA og Sovjetunionen i en intens rivalisering – ikke bare militært og politisk, men også kulturelt og ideologisk. Sovjet hevdet ofte at USA var et land preget av rasisme, vold og sosial urettferdighet, og dette var et sårbart punkt for amerikanerne. For å imøtegå denne kritikken lanserte den amerikanske regjeringen på 1950-tallet et kulturprogram: å sende landets beste jazzmusikere på turné verden rundt som "musikalske ambassadører".

Every emotion- love, anger, joy, sadness — can be communicated with the vitality and spirit that characterizes jazz and our country at its best. Which, of course is the same freedom that people everywhere should enjoy. 

- Willis Conove

Jazz som våpen

1. Et bilde av frihet:
   Improvisasjon i jazz ble tolket som et symbol på demokratiets frihet og kreativitet, i kontrast til det "kontrollerte" sovjetiske systemet.

2. Motpropaganda:
   Når Sovjet pekte på rasisme i USA, ble det ekstra sterkt å sende afroamerikanske musikere som representanter. Samtidig var det ironisk – mange av disse musikerne opplevde diskriminering hjemme.

3. Kulturell diplomati:
   Konsertene trakk enorme folkemengder og viste en mer "menneskelig" side av USA. Musikken nådde folk direkte, uten oversettere eller politiske taler.

Den syngende revolusjonen er navnet på den fredelige frigjøringsprosessen i Estland, Latvia og Litauen mellom ca. 1987–1991, som endte med at de tre baltiske statene gjenvant sin selvstendighet fra Sovjetunionen. Betegnelsen oppstod fordi massemøter med sang – særlig folkesanger og nasjonale hymner som var forbudt under sovjetstyret – ble en sentral form for protest og samling.

23. august 1989, på 50-årsdagen for Molotov–Ribbentrop-pakten, dannet rundt 2 millioner mennesker en menneskelig lenke på 600 km fra Tallinn via Riga til Vilnius. Dette ble et ikonisk øyeblikk i den syngende revolusjonen.

Fire kjennetegn på revolusjonen:

Den syngende revolusjonen ble et symbol på hvordan kultur kan være et politisk våpen – på samme måte som jazz ble brukt i den kalde krigen, men nå nedenfra og innenfra. Den demonstrerte kraften i ikkevoldelig motstand og mobilisering rundt identitet og historie.

Lubna Jaffery: Kulturen står på spill

INNLEGG: Årets valg blir et retningsvalg som vil få stor betydning for hvilken kulturpolitikk som skal føres fremover. Skillelinjene mellom partiene er store, og her skisserer kulturminister Lubna Jaffery fem av dem.

Vi husker alle hvordan hverdagen ble da pandemien traff. Da opplevelsene stoppet og fritidsaktivitetene ble satt på hold. Husker du savnet etter fellesskapene?

Kulturpolitikk handler om prioriteringer. Verdien av korøvingen, fotballtreningen, tilgjengelige kulturtilbud, en god bok, korpset og festivalopplevelsen kan vanskelig måles. Det handler om hverdagen vår, inspirasjonen og det trygge fellesskapet vårt. Det er ingredienser i det som skaper gode lokalsamfunn å bo i.

1. Kulturfondets rundt 40 ulike ordninger stimulerer til mangfold og bidrar til at kunst og kultur kan skapes og gjøres tilgjengelig. Eksempler er arrangørstøtten og festivalstøtten, som bidrar til kultur i bygd og by. Her ligger også innkjøpsordningene for litteratur som sikrer et mangfold av bøker på landets bibliotek fra nord til sør. FrP ønsker å halvere kulturfondet, det vil si kutte 500 millioner kroner til kunst og kultur der du bor.
2. Gjennom NRKs rolle som allmennkringkaster sikres alle, uavhengig av størrelsen på lommeboken, åpen tilgang til nyheter, aktualitet, dokumentar, sport, barneprogram, kultur og underholdning. I tillegg har NRK et viktig beredskapsoppdrag, som innebærer at myndigheter kan nå ut med informasjon ved nasjonale kriser. FrP synes åpenbart at det er bortkastede penger. De vil splitte opp og selge NRK.
3. Det er over 60 år siden kunstnerstipendene ble innført. Gjennom arbeidsstipend får kunstnere muligheten til å dedikere sin tid til å skape kunst. Arbeiderpartiet mener det er viktig å stimulere til et mangfold av kunst i Norge, og har derfor økt antallet stipender. FrP vil legge ned Statens kunstnerstipend og foreslår å kutte 200 millioner kroner til stipender.
4. FrP vil innføre ABE-kutt. Husker du de flate årlige kuttene som Solberg-regjeringen kalte «effektiviseringskutt», og som hvert år ble påført kulturinstitusjoner og ordninger under kulturbudsjettet? Disse flate kuttene som bidro til gradvis å svekke økonomien i kulturlivet har Arbeiderpartiet fjernet. Vi ønsker ikke å be orkesteret om å kutte én tuba per år. FrP ønsker å gjeninnføre ABE-kutt.
5. Det overordnede målet i dagens pengespillpolitikk er å sikre at spill blir tilbudt i ansvarlige former. Enerettsmodellen og Norsk Tipping bidrar til nettopp dette. Overskuddet går tilbake til samfunnet og er avgjørende for å styrke idrett, kultur, samfunnsnyttige og humanitære formål. Ordningen sikrer en stor satsning på idrett, at idrettsanlegg kan bygges, at barn og unge får opplevelser gjennom Den kulturelle skolesekken og mye, mye mer. Derfor vil Arbeiderpartiet verne om Norsk Tipping og enerettsmodellen. FrP vil fjerne enerettsmodellen og åpne for lisensmodell. Dette betyr at kommersielle pengespillaktører vil få fritt spillerom i Norge, og at vi samtidig vil miste helt avgjørende midler som bare i år bidro med over 8 milliarder kroner rett tilbake til idrett, kultur og sivilsamfunn.

Fremskrittspartiet foreslo i sitt alternative budsjett for 2025 å kutte over 5 milliarder kroner i kulturbudsjettet. De går til valg på å kutte 5,7 milliard kroner til kultur fordi de mener det er «sløseri».

- Artikkel fra Ballade

Hvem vinner kampen om kulturlivet?

Når vi vurderer partiene ut fra offentlig finansiering, kunstnerøkonomi, bredde, mangfold og armlengdes avstand, står SV som det beste valget, med Ap som en svært nær nummer to. Begge kombinerer økonomisk trygghet, støtte til både institusjoner og frie aktører, og konkrete tiltak for litteratur, film og scenekunst.

Kort sagt: SV og Ap gir det mest forutsigbare og levende kulturlivet i Norge – enten du er kunstner, musiker, forfatter eller bare glad i kultur.
Bruk stemmeretten din. Godt valg!

Hvem vil styrke kunstnerøkonomien? Hvem satser på bredde og mangfold? Og hvem gir forutsigbarhet for institusjoner og frie aktører? Her finner du en sammenligning av stortingspartienes kulturpolitikk.

SV – tydeligst på kultur og kunstnerøkonomi

Sosialistisk Venstreparti (SV) peker seg ut som det partiet som samlet sett gir best forutsigbarhet for kulturlivet. Partiet vil:

• Styrke økonomien for frilansere og kunstnere, med sikte på stabile inntektsordninger.

• Prioritere både institusjoner og det frie feltet, slik at små og uavhengige aktører får midler til å skape og eksperimentere.

• Sikre universell tilgang til kultur, slik at alle – uavhengig av bosted eller økonomi – kan oppleve teater, konserter, festivaler og bibliotek.

• Satse på konkrete områder som litteratur, film og scenekunst, samt å inkludere marginaliserte grupper.

SVs politikk kombinerer økonomisk trygghet, bredde og mangfold, og gir derfor et solid grunnlag for et levende kulturliv i hele landet.

Arbeiderpartiet – Kulturløft og stabilitet

Arbeiderpartiet (Ap) følger tett bak SV, og har de siste årene lagt fram et konkret Kulturløft:

• Målet er å øke kulturens andel av statsbudsjettet tilbake til 1 prosent.

• Kunstnerøkonomireform for å bedre frilanseres og kunstneres økonomiske situasjon.

• Videreføre ordninger som DKS, bibliotek og bokinnkjøpsordning, som sikrer bred tilgang til kultur.

• Fokus på både institusjoner og frie kunstnere, med vekt på stabilitet og langsiktighet.

Ap gir trygghet for både store institusjoner og mindre aktører som trenger stabil finansiering. Deres politikk sikrer at kulturen ikke blir et tilfeldig «prosjekt», men en forutsigbar del av norsk samfunnsliv.

Rødt, KrF, Høyre, MDG og FrP

• Rødt ønsker høye, forutsigbare bevilgninger og styrking av det frie feltet, men deres forslag kan være mer utfordrende å realisere i praksis.

• KrF fokuserer på frivillighet og tiltak for barn og eldre, med DKS og lokale kor som eksempler.

• Høyre legger vekt på armlengdes avstand, institusjonell frihet og egeninntekter, med mindre fokus på statlig vekst i kulturbudsjettet.

• MDG har gode intensjoner om mangfold og lokalt kulturliv, men kulturpolitikken er mindre konkret og spisset enn hos topp-partiene.

• FrP har kutt og markedsfokus som kan svekke både institusjoner og det frie feltet, og gir derfor minst forutsigbarhet for bredt kulturliv.

Kilde: Fra Kulturvarden

Kultur er helt nødvendig for et samfunn som vektlegger demokrati, fellesskap, ytringsfrihet og utvikling. I en verden der demokratiet er under press og ytre høyre på fremmarsj, trenger vi en felles historie som skaper samhold og identitet. Det gjør det viktig å bevare og formidle kulturhistorien vår, samtidig som vi sikrer at det er rom for å skape kunst og kultur i dag. For også vår samtid skal fortolkes og fortelles.

- LOs kulturpolitiske uttalelse 2025-2029

Når kultur ikke en gang får være valgflesk

KRONIKK: Dagens pålegg og forskrifter virker ikke i praksis. Det ligger et nasjonalt ansvar i å sikre bærekraftige strukturer i hele landet, skriver Solbjørg Tveiten i Musikk i Innlandet.

Av Solbjørg Tveiten, kunstnerisk leder i Musikk i Innlandet

Det er valgår. Partiene kappes om å love trygghet, beredskap og fellesskap, men det er én ting som glimrer med sitt fravær i valgkampen: kulturen. Det er forståelig at viktige temaer som velferd, forsvar og lommeboka til folk får oppmerksomhet.

Likevel forteller det politiske ordskiftet forsvinnende lite om kultur, og de mange lovnader vi en gang ble fortalt har reist som trekkfuglene om høsten.

Likevel forteller det politiske ordskiftet forsvinnende lite om kultur, og de mange lovnader vi en gang ble fortalt har reist som trekkfuglene om høsten.

Alltid beredt!
Mine besteforeldre, som sto i krig og etterkrigstid, eide et felles kulturelt repertoar som samlet dem og var grunnleggende viktig for dem. De var alltid beredt!

Slik er det ikke i dag. Kan en helt nødvendig kulturell opprustning vokse frem fra folkedypet uten etablerte strukturer og tydelig retning å holde seg fast i? Tja, kanskje, men det er fryktelig sårbart og selv tror jeg neppe det skjer fordi felleskapet over lang tid har måttet vike for individualismen.

Vår motstandskraft bygges i stor grad i vårt nærmiljø. Der hvor lokalsamfunn og kommune både er premissleverandør og utførere av beredskap.

Vår motstandskraft bygges i stor grad i vårt nærmiljø. Der hvor lokalsamfunn og kommune både er premissleverandør og utførere av beredskap.

Likevel marginaliseres ofte kultur til å være underholdning og trivelig stuggun, eller verre; en økonomisk livbøye for kommunepolitikere i strie tider. Jeg har forståelse for dette; for i en evig interessekonflikt er det noe menneskelig over å søke minste motstandsvei. Lokalpolitikere må forholde seg til kampen om midler i nær relasjon til folk som bor i samme by eller bygd som dem selv.

Dette kan gjøre det ekstra krevende å ivareta tiltak som verner om samfunnet på lang sikt. Derfor må regjeringen anerkjenne en bevisst prioritering av regional kulturpolitikk i bygd og by.

Det er mye som står på spill! Gleden og lettelsene er derfor stor over at flere aktører og partier endelig anerkjenner kultur som betydningsfull i vår sivile beredskap. Paradokset er at det ikke nødvendigvis følger penger med anerkjennelse.

Det er mye som står på spill! Gleden og lettelsene er derfor stor over at flere aktører og partier endelig anerkjenner kultur som betydningsfull i vår sivile beredskap. Paradokset er at det ikke nødvendigvis følger penger med anerkjennelse.

By og land hand i hand
Utover Hurdalsplattformen som peker retning og ny forskrift for regionale kulturfond finnes i dag ingen kulturpolitisk plan for den nasjonale satsingen i regionene. Jeg mener det ligger et nasjonalt ansvar i å sikre bærekraftige strukturer i hele landet.

Kulturloven har blitt styrket, og pålegger offentlig sektor å utarbeide en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov som grunnlag for planarbeidet, med overordnede mål og strategier for kulturfeltet.

Men i det avgjørelser alltid vil kunne vurderes og besluttes av kommunestyret etter en bredere politisk vurdering blir det sånn passe bindene.

Men i det avgjørelser alltid vil kunne vurderes og besluttes av kommunestyret etter en bredere politisk vurdering blir det sånn passe bindene.

Misforstå meg rett! Jeg er tilhenger av et sterkt lokaldemokrati, men når det kommer til kultur ser vi at dette blir en salderingspost gang på gang i kommuner over hele landet. Jeg mener derfor at dagens pålegg og forskrifter ikke virker i praksis, og at staten derfor må sikre robuste aktører som ivaretar det kommunen selv ikke håndterer.

Se til Innlandet!
Med et forpliktende samfunnsansvar kan sterke institusjoner bety mye for lokalt kulturliv og være en av nøklene for å ivareta nødvendig kulturell beredskap. NOUen Musikklandet (lansert i juni 2025, red.mrk.) beskriver Musikk i Innlandet slik:

«… Musikk i Innlandet (Mii) er en forholdsvis ny institusjonell struktur i Innlandet som ble opprettet i 2021. Formålet er å styrke musikklivet, fremme kunstnerisk vekst og bidra til samfunnsutvikling. Musikk i Innlandet har ingen fast scene og ikke fast ansatte musikere. Gjennom samarbeid med musikere og komponister tilbyr Musikk i Innlandet produksjoner som utvikler kulturlivet og styrker vilkårene for det profesjonelle frie feltet i Innlandet. Mii har en fleksibel rigg og vidt mandat som gjør at man kan tilpasse seg feltets og bransjens behov. Mii samarbeider tett med lokale arrangører og er opptatt av å sikre den lokale infrastrukturen for musikk …»

Med denne organiseringen kan vi sikre nettopp lokal og regional beredskap. Dette er en modell som med sitt vide mandat og fleksible organisering er rigget for å kunne tilpasse seg ulike regioners behov.

Noen vil kanskje mene at svaret på det hele ligger i regionale kulturfond. Men verken størrelsen eller formålet med fondet sikrer nødvendige rammer og retning for regionalt kulturliv, verken når det gjelder frivillighet eller i arbeidet med å skape profesjonelle kunstopplevelser i distriktene.

Jeg forventer at det framover gjøres gode valg for kultur i hele landet. De som har ambisjon om å styre landet må ta på dypeste alvor at folk som bor i distriktene har de samme behovene for kulturpenger som det de store byene har.

Det krever politisk prioritering, og Musikk i Innlandet er klare for å omsette visjoner til handling.

- Artikkel fra Ballade