Rom for håp i urolige tider - det finnes...

Gjør det? er det lov å håpe når det ser som mørkest ut, eller er det akkurat da håpet er sterkest - MÅ være sterkest - ellers er alt håp ute, og da finnes ingen framtid. 

Håp kommer ikke rekanes på en fjøl - få ting gjør det - kommer rekanes på en fjøl, håp skapes oftest av handling - som regel fra et handlende fellesskap - hvor folk står skulder til skulder for å kjempe for det vi har kjært - SAMMEN - dele tanker og ord - for ord skaper ofte hva det nevner ..... hvis ikke blir det som tomme tønner uten innhold - verdiløst, slik penger som ikke omsettes i virkelige verdier blir som støv og duger ei. 

Tilbake til hovedhistorien

Ukrainske musikere i krigens skygge

Tar en sjanse å sakse en artikkel skrevet av en ukrainsk journalist for Moss avis 

Alona Kaba (32) er utdannet journalist fra Zaporozhye, Ukraina.

Hun kom til Moss med sin familie i 2023, og skriver nå for Moss Avis.

Artiklene hun skriver publiseres på både norsk og ukrainsk.

Filmen forteller historien om 15 ukrainske musikere fra orkesteret «Kyiv Soloists». 23. februar 2022 dro de på en planlagt turné til Italia, men allerede natt til 24. februar startet Russland sin fullskala invasjon av Ukraina. En av filmvisningene fant sted i Moss, der en av hovedpersonene – fiolinisten Kateryna Romaniv (30) – presenterte filmen og spilte for publikum.

Moss Avis møtte Kateryna for å få et dypere innblikk i de dramatiske hendelsene.

– Vi forberedte oss på en vanlig turné. Vi dro jevnlig på konserter i Europa, og denne turneen skulle vare i kun to uker. Opprinnelig hadde vi billetter til 24. februar om morgenen, men to dager før avreise fikk vi beskjed fra direktøren vår om at det hadde skjedd en feil, og billettene ble endret til kvelden 23. februar. Vi ankom Italia, sjekket inn på hotellet – og så brøt krigen ut. Det var et enormt sjokk for oss alle, forteller Kateryna.

Hun forteller at ingen av musikerne kunne forestille seg at krig skulle bryte ut den dagen de forlot hjemlandet. Alle hadde familie og venner hjemme, men orkesteret hadde en kontrakt å oppfylle. De bestemte seg for å fortsette turneen, men endret programmet – de inkluderte verk av ukrainske komponister.

– På det tidspunktet var vi det eneste ukrainske orkesteret i utlandet, og vi begynte å snakke om krigen. Fra første dag ga vi intervjuer og prøvde å fortelle sannheten, sier Kateryna.

Etter hvert fikk orkesteret hjelp til å organisere en større turné gjennom flere europeiske land. Daglige konserter, reiser og opptredener fylte hverdagen deres.

Filminnspilling

Noen uker etter turnéstart sluttet et filmteam seg til orkesteret. På dette tidspunktet hadde musikerne vært på turné i to måneder, og de konstante reisene og konsertene tappet dem for energi. Tankene på familie og venner hjemme i Ukraina gjorde det ikke lettere. Opptakene til dokumentarfilmen varte i to år, der regissør Trond Kvig Andreassen og hans team kom og gikk i perioder for å filme.

Trond Kvig Andreassen (38) har jobbet som regissør siden han fullførte sin regissørutdannelse for over 10 år siden. De siste årene har han laget Netflix-serien «Mr. Good: Gåten Eirik Jensen» og dokumentarfilmen «Riv i Hjertet» om Sondre Justad.

– En person fra kulturlivet i Bodø ringte meg og fortalte om orkesteret. Det var et orkester som ikke kunne reise hjem og var på en endeløs turné gjennom Europa. Men det var krefter i gang i Bodø for å få hele orkesteret dit, gi dem arbeid og et sted å bo i denne vanskelige tiden. Jeg kastet meg rundt ganske umiddelbart og dro på en øvelse de hadde i Oslo. Musikken var fantastisk, forteller regissøren om hvordan han fikk vite om orkesteret.

Den første møtet i Oslo var veldig sterkt for Trond. I tillegg til den fantastiske musikken var det veldig sterkt å se dem spille i store konserthaller med bakteppet av alt som skjedde i Ukraina. Det skapte sterke bilder i hodet.

– På første øvelse fikk jeg snakket med en av musikerne, og jeg spurte om det var mulig å følge dem på turné i en periode. Han sa raskt ja, og bare en uke senere fløy jeg sammen med fotograf Lars Erlend Øymo til Estland for å finne orkesteret.

Da filmteamet ankom, visste ingen at de skulle komme. Alt det mediekaoset hadde gjort at det ble glemt. Musikerne var først veldig skeptiske, de skjønte ikke hvorfor vi skulle filme så lenge og hvor lenge vi hadde tenkt å holde på. Det tok tid å bygge tillit, men etter to år filmet vi fortsatt, og resultatet ble filmen Solistene.

Filmen ble filmet over mer enn 2 år og redigert i over 6 måneder, og det ble gjort et enormt arbeid.

– Jeg ble veldig inspirert av orkesterets misjon – å spille ukrainsk musikk for Ukraina, og jeg ønsket at filmen skulle fungere som en forlengelse av dette. Men hva skjer når scenelysene slukker, og publikum går hjem? Hva skjer med livene til disse musikerne videre? Disse små historiene sammen skaper et større bilde av det som skjer i verden, sier regissøren.

Musikernes oppdrag i utlandet

– Vi var ikke under bomberegn, vi sto på scenen, men mentalt var vi ikke der. Jeg følte et ansvar – fordi vi var musikere i utlandet, kunne vi bruke vår kunst til å formidle budskapet. Musikk er et språk som kan si mer enn ord og skape en emosjonell respons, forklarer Kateryna.

Orkesterets hovedmål var å vise det europeiske publikum at ukrainsk kultur er unik og fortjener sin plass blant andre europeiske kulturer.

– Vi ønsket å vise at ukrainsk kultur er noe eget, at den er forskjellig fra russisk kultur. Ukraina har en rik historie og en dyp kulturell arv. Men mens vi prøver å bevare den, prøver Russland å utslette oss på alle måter, inkludert å viske ut vår kultur, legger Kateryna til.

Likevel ble det vanskelig å leve et liv med kontinuerlig turnévirksomhet. Personlige utfordringer og praktiske behov førte til at «Kyiv Solistene» til slutt gikk hver sin vei. Kateryna fikk en kontrakt for noen måneder på Island, og deretter flyttet hun til Oslo, hvor hun nå jobber som frilansfiolinist.

– Jeg håper denne filmen vil inspirere folk til å se håp, til å finne styrke i seg selv i de mørkeste og vanskeligste tidene, avslutter Kateryna.

Inntrykk fra filmen

Tor Sørby (65), leder av Moss kirke- og kultursenter (Arena) , ble kjent med Kateryna Romaniv etter en konsert i Moss kirke med en annen ukrainsk musiker, Vasyl Bendas, som studerer ved Norges musikkhøgskole. Da han fikk vite om filmen, var han interessert i å få den vist i Moss. Tony Fjærgård fra Odeon kino hadde de samme planene, og dermed fikk de organisert visninger i Moss.

– Filmen er enormt sterk og viser de enorme utfordringene ved å leve i eksil som krigsflyktninger – og opplevelsene når dine kjære, familie og venner er midt i krigens grusomhet, med varsler, bomber som treffer sivile mål. Og den tunge byrden når dine nærmeste er på fronten som soldater. Filmen frembringer denne fortvilelsen, samtidig som den viser det sterke samholdet blant musikerne – og musikkens kraft som trøst og håp i en ekstremt krevende situasjon. Dette er en viktig film som alle bør se, sier Tor om sine inntrykk.

På visningen av filmen møtte Moss Avis også Anne Segtnan, en lærer i norsk for flyktninger på Moss Voksenopplæringen.

– Det var en gripende og nær film om hvordan det er å bli krigsflyktning over natten. Jeg synes filmen viste hvor vanskelig det kan være å prøve å leve og glede seg når det triste og vonde overskygger. Det ga meg ettertanke om hvilke valg jeg ville gjort i en slik situasjon. De menneskelige opplevelsene, spekteret av varme og fortvilelse, minner meg på at de ukrainske jeg kjenner har «det tøft» når de prøver å lære seg norsk, i tillegg til alt krigen har brakt med seg.

Ukrainere som var til stede på visningen delte også sine inntrykk. Denne filmen viste smerten til hver enkelt, smerten til et helt land i brann. For hver av dem, hver ukrainer, er det en personlig smerte knyttet til krigen, og for hver av dem er denne filmen veldig smertefull, da den berører de strengene i sjelen som hver enkelt prøver å skjule for å kunne fortsette å leve videre i de forholdene de har havnet i på grunn av krigen.