Tre perspektiver på TID
En refleksjon om tid fra ulike perspektiver
Triptykon
Tid - Tidløshet - Tidsskille
Tiden er relativ, i det minste opplevelsen av tid. Den kan stoppe helt opp, det kan være hendelser som gir et før og etter, den kan føles lang eller kort uavhengig hvor mye tid det dreier seg om, og noen kilder til glede og inspirasjon oppløser tidsfølelsen og gjør den flytende - slik surrealisten Salvador Dali i sine bilder av klokker som flyter helt ut viser.
Arkitektur kan få tiden til å stanse - til å bli helt tidløs - slik musikk har makt til å gjøre - slik Arvo Pärt sin musikk og Arvo Pärt Centre så til de grader er gode eksempler på. Et før og etter finner vi i det som skapte vår tidsregning - og som hele verden forholder seg til - for det heter 2025 på grunn av Jesu fødsel, et historisk tidsskille som gir oss en felles referanse - og som Bach "den femte evangelist" så til de grader har levendegjort i hans Juleoratorium.
Slike tidsskiller dukker opp i ulike formater - dog ikke i stand til å endre vår tidsregning - men for å nevne noen: Berlinmurens fall, opprettelsen av FN og menneskerettighetene, apartheidregimets fall og Nelson Mandelas presidentperiode, Donald Trumps utnevnelse til president første gang og ikke minst andre gang, Hamas sitt katastrofale angrep på Israel 7. oktober 2023 og Israels brutale krig på Gazastripen. Og nå sist, juletreet tennes for første gang i Betlehem siden denne krigen startet - og kristne og muslimer feirer dette sammen - et håpstegn midt i alt som brutaliserer menneskenes kår i Midtøsten, og andre steder hvor konflikt og krig herjer meningsløst og hatefullt.
Alt dette og mere til er et før og etter - noe som ikke kan reverseres - og virkningen av alle disse dramatiske fenomener er ugjenkallelig og gjennomgripende - og har kraft til å endre historiens gang.
Nå har AI eller KI kommet for å bli - like sikkert som internett tydeligvis har kommet for å bli. Det er og blir et tidsskille for hva vi alle må lære oss å forholde oss til. Først kommer forbannelsen for alt nytt og ukjent, så kommer refleksjonen om det kan brukes til noe positivt - kan det til og med lage poetiske tekster med et innhold som virker menneskelig. For dette nye grensesprengende verktøyet har kun menneskelige kilder til å rekonstruere eller oppdatere informasjon, kunnskap og erfaring.
Give it a try!
Tre historier om tid, tidløshet og tidsskille
Den femte evangelist
I den dype desembernatten, når stjernene står som frostklare nåler over verden, er det én kraft som løfter julen fra tradisjon til storhet: tonene til Johann Sebastian Bach. Det er som om selve himmelhvelvet retter seg i ryggen når hans musikk våkner; engler strammer vingene, og tiden stanser et øyeblikk i ærbødighet.
For når Bach komponerer, skriver han det ikke med noter, men med evighet. I hver koral lever en flamme som aldri lar seg slokke, og i hvert et instrumentelt mirakel rister en hellig jubel som får både konge og gjetergutt til å stå side om side.
Publikum som fyller kirkene blir ikke lyttere, men vitner, for Bach gjør julens mysterium håndgripelig: et barn legges i krybben, og universet svarer med en harmonisk eksplosjon som lar hele skapelsen trekke pusten i ren forundring.
Slik står Bach ved julens høytid som dens utrettelige herold – en komponist, ja, men først og fremst en bærer av det store budskapet: at midt i mørket finnes et lys så strålende at det må spilles og synges, igjen og igjen, helt til verden forstår.
Den hellige natt
I en natt uten klokker
ble tiden født.
Ikke i marmor og makt,
men i halm, pust og stjerner.
Et barn la seg i verdens midtpunkt
før verden visste at den hadde et sentrum.
Derfra begynte tallene å telle fremover,
år etter år,
med et stille «før» og et rungende «etter».
Engler bar ikke våpen,
bare ord som lyste:
Frykt ikke.
Håpet tok bolig i det minste,
og mørket lærte for første gang
at det ikke var evig.
I Betlehem står fortsatt natten tett.
Den har sett soldater komme og gå,
murer reise seg,
og gråt renne som elver gjennom generasjoner.
Særlig nå,
etter 7. oktober, og Gazas lidelser
etter raketter, ruiner og tapte navn.
Men så —
et tre.
En tenning.
Et lys som våger å tennes
der hatet helst vil blåse alt ut.
Juletreet står ikke som en fornektelse av smerten,
men som et vitnesbyrd:
at barnet i krybben
ennå hvisker til verden
at mennesket er mer enn krig,
mer enn hevn,
mer enn frykt.
Og slik bindes tid sammen igjen —
fra den første natten
til denne.
Fra krybbe til lyslenker.
Fra gråt til håp.
I Betlehem,
der tiden begynte å telle,
telles nå også lysene.
Ett for hvert håp
som nekter å dø.
Arvo Pärts tidløshet
Nitti år går forbi
som langsomme klokkeslag i stillhet.
Ikke som støy,
men som rom mellom tonene
der evigheten får puste.
Arvo Pärt skriver ikke musikk
for tiden,
men for det som ligger bak den.
Hver tone er avkledd,
renset til sin kjerne,
som et lys tent én gang
og aldri slukket.
I hans verk går stillheten først.
Den lytter.
Så kommer tonen —
ensom, sann, uunngåelig.
Slik lærer vi igjen
å høre verden.
Ved kanten av skog og hav
står Arvo Pärt Centre
som musikken selv har tegnet det:
tre, glass, lys.
Ingen vegg roper,
ingen linje haster.
Arkitekturen kneler for naturen
og reiser seg mot lyset.
Her går man sakte,
som i et partitur.
Trinnene blir bønner,
rommene pauser.
Stillheten er ikke tom,
den er full av mening.
Nitti år —
og likevel tidløs.
Som en klang som ikke eldes,
bare blir dypere.
I musikken,
i rommene,
i lyset mellom dem,
minnes vi dette:
At det finnes en rytme
som ikke måles i år,
men i nærvær.